Ways of living....
Vi starta reisen til sørkysten allerede kl 0730 fredag morgen og ante fred og ingen fare da vi gikk på ferga.
....men så kom skyene, og når de er svarte i tillegg vet vi at det er et heftig regn i vente. Regna cånn ca som dette (bilde under) ....bare enda mer pluss lange elver overalt.
(tok ikke noen bilder akkurat den dagen pågrunn av fare for kamera)
I matatuen får alle plass, og når jeg mener alle, så mener jeg alle. Når de er ferdig med å stable folk inni, dvs en van hvor det er 14 seteplasser får de stabla rundt 27 voksne mennesker +unger innimellom, så begynner de å stable folk på utsida. Både mennesker og dyr er velkomne, til og med fisk får lov til å være med på reisen, noe som gjør at lukta i en slik bil blir meget interessant. Tror nok vi alle var glade når de blei fint vær og vi kunne åpne vinduene igjen.Salama var SUPAAH (et ord hun bruker veeeeldig masse)- glad for å få besøk, og enda gladere var hun da vi sa ja til og overnatte hos henne, for det var det ingen som hadde gjort før. Salama er dama som tidligere har jobbet på barnehjemmet, men nå driver for seg slev med feltarbeid. Leiligeten hennes var på to små rom. Stue og kjøkken i ett på størrelse med et barnerom, og soverommet likedann med et lite forheng hvor man kunne gjøre sitt fornødne i et hull i bakken, til underholdning og glede for de andre som satt i stua. I denne leiligheten skulle vi altså seks voksne damer. Dette blei virkelig en opplevelse.
Vi visste nok ikke helt på forhånd hva vi gikk til og hva vi skulle få se...Men vi fikk vite at besøkene skulle representere ulike utfordringer i sosialt arbeid... Jeg hadde hatt litt erfaring med bodas (motorsykler) i uganda, noe jeg var veldig glad for- for det var nettopp disse som skulle frakte oss ut til klientene vi skulle møte.
Først ble vi farktet ut på lange landeveier, men til slutt kunne ikke motorsyklene kjøre lenger, så da måtte vi gå. Og da gikk det opp for oss alle "vi er MIDT uti bushen!". Som Stine sa, "det føltes virkelig ut som vi er med i en dokumentar".
Langt vekk fra både vann og naboer, fant vi en familie sitte og slappe av i skyggen under ett tre. Den unge jenta som vi skulle besøke hadde epelepsi og hadde blitt voldtatt av en mann da hun en dag var på vei til butikken, noe som gjorde at hun var veldig traumatisert. Hun hadde nå født tvillinger, og bodde med bestemoren som prøvde å hjelpe henne med å forsørge barna. Her levde de kun av det de dyrket, og var det ingenting å høste var der det heller ingenting å spise. Bare noen få ganger hadde bestemoren fått litt penger (100 ksh- 6 kr pr dag) for å gjøre litt håndarbeid så de kunne kjøpe noen ekstra varer på butikken.
Det var utrolig vondt å se hvordan de levde og hvor lite de hadde, samtidig som jeg ikke kunne la vær og bli glad av gleden de hadde over å få besøk. "Every visitor is a blessing"
Neste besøk var hos en albino-familie. Albinoer har lenge vært veldig stigmatisert i Kenya. De har blitt sett på som en familieforbannelse, blitt forlatt og de har blitt brukt til offerhandlinger hos mennesker som driver med svart magi. John Mutangili (mannen med blå skjorte) jobber med over 60 albinoer i et ganske stort område, hvor han har jobbet utrolig masse nettopp for å fjerne dette stigmaet, med blandt annet informasjonsarbeid for skape forståelse for hva en albino er i samfunnet.
Familien bestod av 10 medlemmer, hvor mor og far og en av barna var mørke, og 6 albino-søsken, hvor en av dem hadde to unger (en albino og en ikke)- hun hadde i forbindelse med disse barna opplevd mye vondt og blitt forlatt av to menn. På grunn av klimaet er det veldig vanskelig å være albino i Kenya, de klarer sjelden å beskytte seg godt nok og får ofte solskader og ser eldre ut enn alderen tilsier i motsetning til andre kenyanere som ser yngre ut (bildet viser en albino på 24 år). Vi hadde derfor med solkrem noe de ble veldig glade for:)
Vi var også å besøkte en blind gutt og en herlig gammel dame som begge bodde langt ute "hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu"- noe som gav dem store utfordringer pga deres tilstand. Det ble mye inntrukk og masse følelser for oss alle den dagen, så vi var veldig slitne da vi kom hjem.
Vi spurte Mutangali som har ansvar for de fleste av de klientene vi besøkte pluss veldig mange fler hvem han egentlig jobba for og hva han fikk for alt det han gjorde. Han måtte jo få ganske greit betalt tenkte jeg siden han jobber like mye som sikkert fem sosialarbeidere i Norge. "Ingenting"- var svaret. Han fortalte at han gjør alt arbeidet fra hjerte fordi han ser det trengs, den eneste inntekten han får er det han får gjennom gården han bor på. Det er helt utrolig tenkte jeg! Hva i alle dager er det som driver mennesker til å jobbe så mye uten å få penger, men kanskje har jeg helt glemt hva essensen i sosialt arbeid er, nemlig at alt arbeid springer ut av kjærlighet til mennesker.
- plutslig blei Mama Susans ord veldig virkelighetsnære "social work is the way of living".
bensinstasjon- her kommer det en dame ut når du roper med bensin på brusflaske og trakt:)
