Å utgjøre en forskjell

Tre måneder skal jeg være i Kenya, derfor ønsker jeg at denne bloggen ikke bare skal handle om alt jeg gjør og opplever. Noe av målet med reisen er også å bli kjent med Afrika og Kenya, og jeg ønsker derfor skrive et innlegg om det Kenya opplevde i dag.

Da vi kom på jobb i dag fikk vi vite at Wangari Maathai tapte sin kamp mot kreften. Jeg hadde hørt navnet før, men visste lite om hvem hun egentlig var og hvilken kamp hun har kjempet.
Det var tydelig at dette dødsfallet preget kollegaene på barnehjemmet, for Mama Susan fortalte med stor beundring om en miljøvernforkjemper som ønsket å forbedre Afrikas økonomiske og sosiale situasjon, og om en dame som har vært en stor inspirasjon.

Wangari var den første Kenyanske kvinne som tok doktorgrad. Og dette var ikke det eneste skrittet hun tok for afrikanske kvinner. Hennes store engasjement for miljøvern og kvinners rettigheter gjorde at hun på 1990-tallet kom i opposisjon mot landets diktator, og hun har flere ganger sittet i fengsel.
I 1977 grunnla hun Green belt Movement som har opp gjennom årene plantet rundt 45 millioner trær rundt omkring i Kenya. Lake Nakurus flamigoer som trekker store inntekter fra turister er et godt eksempel på at hennes tro på å utnytte naturen kan bringe inntekter til fattige land. Hun mente også utnyttelse av naturen kunne skape fred blandt annet i Rwanda.

Wangari Maathai fikk i 2004 fredsprisen som "the first black african woman".

På en facebookside skrives det om hennes arbeid:

And perhaps the most moving of all: "You made a difference"

Og det er vel egentlig det vi mennesker lengter etter, å utgjøre en forskjell, enten det er for fattigdom, tro og miljø, eller våre nærmeste venner, familie og barn.

Men en ting er klart, at det er bare gjennom vår bevissthet vi kan arbeide for det.

Wangari mottar fredsprisen i Oslo

kilder:

Black, Richard: Wangari Maathai: Death of a visjonary <http://www.bbc.co.uk/news/science-environment-15060167> [Lesedato 26.09.2011]

De første dagene

Det er godt å endelig få begynne å jobbe. Vi har alledere hatt mange opplevelser. På mandag var vi assistenter i hver vår skoleklasse, noe som for meg var en ganske sjokkerende opplevelse. Jeg blei satt i en skoleklasse med 2 til 3 åringer. Kan dere tenke dere? Og disse ungene var på skolen fra 8 el 9 til kl. 1600 (selv pleier jeg å dette av etter kl 1400). Og mesteparten av denne tida bruker de inni et lite klasserom hvor de blandt annet lærer seg bokstaver og tall. For en nordmann som meg var dette helt utenkelig og rart. Jeg er vant med at jeg kan dulle og tulle med barn i den alderen, ikke lære dem og tegne innenfor strekene. Men for all del mange av dem var virkelig ivrige etter å lære, men hvis dere tenker over deres egne erfaringer med norske barn på 2-3 år så er det kanskje ikke så rart det ble litt klatring på stoler og høye lyder:)

På tirsdag hadde vi vår første dag på Baby-wing, noe vi alle har gledet oss veldig til. Endelig fikk vi utløp for de gjemte mors-genene våre. Det tok ikke akkurat lang tid før vi alle smelta som hvit sjokolade på den varmeste dagen i Kenya. De var så skjønne! 12 barn fra Det var barn faktisk helt ned til 3 uker gamle. (DA ER DE SMÅ!)
I starten var det lite liv i dem, men det tok ikke så lang tid før enkelte kvikna til og løp og lo av glede over å få litt besøk og oppmerksomhet. I tillegg til mye "dulling", blei en god del bleieskift på oss allerede første dagen, og her går det i gode gammeldagse tøybleier (ikke av det nyeste slaget). Men etter en lang dag hadde vi alle forelska oss i de små og gledet oss veldig til neste møte:)
Utover prakisoppholdet skal hver og en av oss velge oss en av disse skjønne små som vi skal bli bedre kjent med, gjennom å høre historien til barnet og følge utviklingen under oppholdet. Men hvordan skal man klare å velge blandt dsse små hjerteknuserne?

I går var vi på Fort Jesus (du får lese om det på wikipedia..:P) og i dag har vi hatt møte med bl.a Mama Susan, Peter (sosialarbeider) og Salama (som jobber i Ukunda, med oppsøkende arbeid retta mot bl.a prostitusjon og misbruk). Salama er en utrolig flott dame, som gjør en vanvittig viktig jobb i feltet utenfor barnehjemmet. Neste helg skal vi besøke henne og møte noen av hennes klienter.

Jeg skjønner nå at jeg har virkelig ikke skjønt hvor mye bra og spennende arbeid jeg skal få være med på. Bilde av sosialt arbeid i Kenya har allerede har forandret seg og er stadig i forandring:)

her henger det tøy til tørk 24/7:)

inngangen til Baby-wing

hjertesukk!

glad-gutten!

hihi...

de skjønneste øyne!

to gode venner:)

klare for mammarollen alle sammen.. hehe..

Endelig på plass!

Da er vi endelig kommet i hus i Mombasa og har allerede fått mange gode smakebiter av hva byen og området har og by på.

Mama Susan, vår veileder er verdens kosligste kvinnemenneske! Det første som møter oss når vi hopper ut av bilen ved barnehjemmet er ei Mama, like stor som sitt eget smil (og det er IKKE negativt!) som kommer mot oss med åpne armer og roper "come everybody" samtidig som hun ler en trilllende latter. Og der stod vi i stor gruppeklem, fire hvite jenter og klemte på den blide lille dama (som sikkert er et godt hode mindre enn oss). FOR EN VELKOMST! Og sånn er det her nede. Alle på gata ønsker oss velkommen til Kenya. Vi har noe å lære der:)

I tillegg har vi fått en veldig flott og grei leilighet, med 3 rom, 3 små bad, en grei stue og et kjøkken med en gasskomfyr. Vi har absolutt ingen ting og klage over med andre ord. Vi har til og med vaskedame, noe vi mente var unødvendig, men da så hun nesten litt fornærma ut så da kunne vi nesten ikke takke nei til det. 100 kr i mnd hver. Sikkert flere studenter som kunne tenkt seg et slikt tilbud i Volda:)

Denne uka har vi fått beskjed om skal være en bli-kjent-uke. Ikke bare med barnehjemmet, men også med Mombasa. Dvs at vi har ikke begynt ordentlig på jobb ennå, men har fått hilst på alle de nyydelige ungene på skolen og Baby-Wi (skal legge ut noen bilder i neste uke;)). Alle skoleklassene var meget vel-oppdratte og hilste oss med "good morning visitors, how are you?" og "good bye visitors, and God bless you". Blei helt stiv i smilemusklene og blei nesten litt rørt. Skulle likt å se skoleklassene i Norge hilse på samme måte:)

Ellers har vi utforsket litt av strand-livet her nede. Mombasa har noen utrolig flotte flotte strender og vi er uutrolig heldige som kan bruke noe av fritida vår der. Vi har også fått bryne oss litt på trafikken. Her er det ingen regler, eller... her er det mange ukjente regler, som f.eks at man banker i taket når man skal av en "Matatu"(en van med bussfunksjon) og at det finnes mzungu-priser og lokale priser. Vi har blitt kjent med veldig flotte mennesker som virkelig vil oss alt vel, men vi har også fått kjenne på at ikke alle har den samme intensjonen, noe lokalbefolkningen ofte forteller oss. I en av Tuk-tuk(motorsykkel-bil) vi tok i dag stod det "the devil was once an angel don't belive anyone", et ganske brutalt uttrykk, men et utrykk som sier noe om at på tross av det kollektive synet som står sterkt i kulturen har ikke menneskene den samme tilliten til systemet (og andre) som vi i Norge tar som en selvfølge.

henrik er med på tur han og... :)

Mathare

I går var vi og besøkte Mathare-slummen. Et sterkt første-møte med Kenya.

Mathare er en av Kenyas største slumområder. Over 1 mill mennesker bor her og betaler ca 500 shilling (ca 35 nok) i mnd for bokstavelig talt tak over hodet. I tillegg må de betale ca 1 norsk krone for å gå på do, og da kan en selv tenke seg at mange ønsker å spare på den utgiften.
På tross av elendighetene trenger vi ikke lete lenge før folk gir oss noen varme smil, noe som gjør at vi føler oss velkomne, men jeg merket tydlig at tankene mine blir utfordra...
Hvordan skal jeg oppføre meg?
Kan jeg ta bilde nå?
Hva kan jeg gi?

og ...Hva er egentlig rettferdighet?

 så langt øye kan se...

 I Kenya er det egentlig vinter nå selv om vi syntes det er veldig varmt...

 

tittei;) ser dere meg?? 

Statsministern og andre venner

Selv om jeg gleder meg veldig til å komme til Kenya, så blir ikke avskjedene noe bedre av den grunn. Det var en temmelig stor elv som fant veien ut av øyekroken på flyplassen når jeg skulle si hadet til Henrik i går kan du si, *vondt i hjertet*! Skulle selvfølgelig ønske vi kunne oppleve alt sammen, men vær sikker, jeg bærer deg med meg i hjerte hvert eneste sekund;) Dere får passe godt på han dere som er i Volda og gi han en klem av og til så han ikke blir underernært på omsorg.

Ellers har jeg fått spist deilig middag og sagt hadet til resten av familien og et par venner. Kaffe på akerbrygge, "piknik" på slottstrappa og middag med familien!  Utrolig koslig å se Christine og Birgit igjen, vi sees alt for sjelden. Også må jeg få skryte på at jeg til og med fikk håndhilst på selveste statsministeren i dag som tydeligvis var ute på en liten smiskerunde for å smøre folket litt. Birgit frimodig som hu er gav han et peace-tegn (slik som på bilde) og jammen kom han ikke bort, tok oss i hånda og prøvde å slå ann en liten vits.."fremdeles Jens her". Vi skulle selvfølgelig sagt "fremdeles Birgit/Ingrid her..", men i stedet begynte Birgit å tørrprate ved å spørre om han hadde vært på besøk på slottet (hehe). Jeg blei heller satt ut av hele situasjonen, fikk så vidt mumla fram navnet mitt og gliste som en tolvåring. Og alt dette blei selvfølgelig dokumentert av Nrk :p, men beklager Jens, fikk desverre ikke tid til å stemme før jeg dro, og om jeg hadde stemt så vet jeg ikke om det hadde blitt Ap selv om du var en meget sjarmerende mann da.

Avreise i morgen!! Da går turen Oslo-Gardemoen - Tyrkia-Istandbul - og lander i Kenya-Nairobi kl 0120:)

Noen bilder fra dagen.

Tanker før avreise

Bare 1 uke igjen!

Om akkurat 1 uke så sitter vi på flyet på vei til Nairobi. Her skal vi være to dager før vi reiser videre til Mombasa. Jeg går stadig opp for meg at jeg faktisk skal reise og være borte i 3 mnd. Samtidig kjenner jeg at det er et sammensurium av spenninger i kroppen som forteller meg hva jeg skal føle om noe jeg egentlig ikke har begrep om. Forventningene mine henger på en måte og dingler i lufta. Sist gang jeg var i Afrika var jeg der som turist og jeg ble en hvit observatør i et land jeg ikke kjente, klart vi fikk noe kontakt med lokalbefolkningen, men jeg kom aldri inn under huden.

På skolen de siste ukene har vi hatt forberedelsesundervisning, noe som har gitt meg en del tanker.
For det første har vi måtte svare på hele 22 spørsmål om egne forventninger knyttet til praksisperioden. Selv om jeg nå sitter med ulike tanker om hvor mye dette har gitt meg, så har det ihvertfall gitt meg noe. Og dette noe tenkte jeg og sette litt ord på, kanskje mest for min egen del.

Jeg leste nettopp artikkelen Praksistudier i fremmede kultuelle kontekster: en arena for selvforståelse og ny innsikt i sosialarbeiderutdanninga?, av Ingun Klepp, som er en av foreleserene og drivjernet for utenlandspraksis for sosionom og barnevern ved høyskolen i Volda. I denne artikkelen drar hun frem noen av forventningene studenter har hatt til utenlandspraksis, og jeg skal ikke nekte for at jeg ikke kunne vedkjenne meg i noen av disse tankene. Jeg har f.eks tenkt til tider at studentene som har praksis i Norge kommer til å lære mye mer enn oss. Kanskje er det som artikkelen forteller, fordi jeg vet jeg kommer til å lære noe, men at jeg ikke vet hva dette "noe" er ennå. Men jeg kan ihvertfall hente ut ifra denne artikkelen at jeg kommer til å utvide mine forståelsesrammer, noe jeg kjenner at jeg gleder meg til.

For "Vi avbilder ikke verden passivt, men skaper den selv gjennom måten vi forstår den på" (Klepp: 2010).

En annen ting som har blitt lagt stor vekt på i timene er.. klisefylt nok, det å bli kjent med seg selv. Utifra dette tenker jeg at det kanskje er en fordel å ha praksisen i utlandet? Her blir vi møtt av en helt annen kultur, og vi blir hele tiden konfrontert med spørsmålet, hvem er jeg i møte med dette andre? For uten at jeg tenker over det, er faktisk min kunnskap, erfaringer og verdier grunnlaget for hvordan jeg møter mennesker, og det er faktisk (skummelt nok) dette min yrkespraksis vil bygge på.

Da er det kanskje ikke så dumt å granske seg selv litt ekstra?