Tanker før avreise

Bare 1 uke igjen!

Om akkurat 1 uke så sitter vi på flyet på vei til Nairobi. Her skal vi være to dager før vi reiser videre til Mombasa. Jeg går stadig opp for meg at jeg faktisk skal reise og være borte i 3 mnd. Samtidig kjenner jeg at det er et sammensurium av spenninger i kroppen som forteller meg hva jeg skal føle om noe jeg egentlig ikke har begrep om. Forventningene mine henger på en måte og dingler i lufta. Sist gang jeg var i Afrika var jeg der som turist og jeg ble en hvit observatør i et land jeg ikke kjente, klart vi fikk noe kontakt med lokalbefolkningen, men jeg kom aldri inn under huden.

På skolen de siste ukene har vi hatt forberedelsesundervisning, noe som har gitt meg en del tanker.
For det første har vi måtte svare på hele 22 spørsmål om egne forventninger knyttet til praksisperioden. Selv om jeg nå sitter med ulike tanker om hvor mye dette har gitt meg, så har det ihvertfall gitt meg noe. Og dette noe tenkte jeg og sette litt ord på, kanskje mest for min egen del.

Jeg leste nettopp artikkelen Praksistudier i fremmede kultuelle kontekster: en arena for selvforståelse og ny innsikt i sosialarbeiderutdanninga?, av Ingun Klepp, som er en av foreleserene og drivjernet for utenlandspraksis for sosionom og barnevern ved høyskolen i Volda. I denne artikkelen drar hun frem noen av forventningene studenter har hatt til utenlandspraksis, og jeg skal ikke nekte for at jeg ikke kunne vedkjenne meg i noen av disse tankene. Jeg har f.eks tenkt til tider at studentene som har praksis i Norge kommer til å lære mye mer enn oss. Kanskje er det som artikkelen forteller, fordi jeg vet jeg kommer til å lære noe, men at jeg ikke vet hva dette "noe" er ennå. Men jeg kan ihvertfall hente ut ifra denne artikkelen at jeg kommer til å utvide mine forståelsesrammer, noe jeg kjenner at jeg gleder meg til.

For "Vi avbilder ikke verden passivt, men skaper den selv gjennom måten vi forstår den på" (Klepp: 2010).

En annen ting som har blitt lagt stor vekt på i timene er.. klisefylt nok, det å bli kjent med seg selv. Utifra dette tenker jeg at det kanskje er en fordel å ha praksisen i utlandet? Her blir vi møtt av en helt annen kultur, og vi blir hele tiden konfrontert med spørsmålet, hvem er jeg i møte med dette andre? For uten at jeg tenker over det, er faktisk min kunnskap, erfaringer og verdier grunnlaget for hvordan jeg møter mennesker, og det er faktisk (skummelt nok) dette min yrkespraksis vil bygge på.

Da er det kanskje ikke så dumt å granske seg selv litt ekstra?