Å være og ikke være turist...

Selv om jeg har dårlige dager her nede hvor jeg virkelig ikke vil forstå, og heller er mer irritert på alt som skjer, de dagene hvor jeg er turist i et fremmed land, så ser jeg ting anderledes nå... etter å ha vært her i snart en og en halv måned. Men spørsmålene underveis har vært mange. 

Heldigvis har jeg hatt dager hvor jeg bare får kjenne på det å være et menneske blandt andre mennesker. Hvor det ikke er noe oss og dem, og det er da jeg får åpnet øynene mine. Da skjønner jeg verden.

Da skjønner jeg menneskene rundt meg. At grunnen til at de maser ikke er for å plage, men fordi de ønsker å bli kjent med meg- og at framgangsmåten for å få nye venner er litt anderledes.. Jeg skjønner hvorfor det er så mye lyder og mennesker rundt meg (makan!!! kan ikke denne byen være stille??) - fordi byen gir muligheter, og eneste mulighet til å tjene nok penger er å jobbe hele dagen ikke bare til 8-16. Jeg skjønner også hvorfor afrikanske damer søker rike gamle griser, nettopp fordi mulighetene er så få- og at mange av disse setter føde til familien først. Selv om svarene er mer komplekse enn så, så er ett svar et steg nærmere å kunne være et medmenneske og vise empati, kjærlighet og forståelse. For det er jo det jeg egentlig ønsker. 

Det er sånn jeg ønsker å være. Et medmenneske som skjønner verden. Klarer jeg det, tror jeg at jeg blir en god sosialarbeider. Men det er en lang vei å gå, kanskje kommer jeg aldri helt dit, for enten jeg vil det eller ei så er jeg fanget i meg selv, min oppvekst og hverdag som gjør at jeg ikke fullt ut KAN forstå. 

Men jeg kan alltid bry meg.

for...

Som turist trodde jeg at jeg så verden. Verden var der for meg. Turene var lagt opp, hotellet var bra og jeg kunne bestemme alt hva jeg ønsket å se.

...Men når jeg ikke er turist ser jeg det jeg ikke vil se, men jeg ser også det som gjør at jeg ønsker å være der for verden. Men den gleden kan av og til være tung å bære.