Helt
siden vi kom i september begynte ungene å spørre om vi
skulle ta dem med på stranda. Det var tydelig at dette var en av
årets høydepunkt. Spesielt i feriene blir det nok lange dager for
mange av barna.
Barnehjemmet er også avhengig at besøkende, frivilllige eller
studenter tar seg av slike turer på grunn av det økonomiske,
derfor kan det gå et år mellom hver gang de får dratt på stranda,
noe tilfelle var i år.
Så..
da lørdag 3. desember kom, var ungene i ekstase da vi kom for å
hente dem. Alle ungene kom løpende mot oss og jeg er sikker på at
de var like før de sprakk av glede alle mann. Det var bare helt
utrolig hvor masse de gledet seg.
Vi
hadde leid 3 matutuer som vi stappa (bokstavelig talt) alle unger og
voksne inn i- og her var det god stemning uansett hvordan du satt, om
det var på fanget eller om du hadde fått en plass på størrelse
med en pekefinger, det var sang og høylytt «gledes-skravel» fra
start til stopp.
Vi
var så vidt kommet fram til rastestedet før alle barna hadde hivd
av seg klærne og i like stor fart hivd seg uti vannet. At det var
litt regn i starten var det ingen som unte en tanke en gang, havet tok oppmerksomheten. Så når lunsjen kom blei både pølser, popcorn, potetgull og juice så vidt
fordøyd før barna løp tilbake til vann og lek. Her snakker vi maks utbytte av stranda!
Jeg
som er vant med velorganiserte badegrupper, redningsvest og
livreddere, var nok litt skremt og stressa i starten, men jeg har
ingenting å si på at dagen ble en STORM-suksess!
Når barna kom hjem og gikk å
la seg frivillig kl fem pågrunn av at de var så slitne, kan man vel kalle dagen velykka;)
Det er så kjekt å se disse glade bildene og lese din beskrivelse av alt det gode som skjer, midt oppe i enkelheten og liv som er så lite materialistiske at vi ikke en gang kan se det for oss... Lykke til med den siste tiden, avskjedene og hjemreisa! Du er varmt velkommen tilbake til snøkledde Volda.
SvarSlettJulie