På tirsdag fikk vi endelig møtt alle barna på barnehjemmet da vi jobba til kl 7 om kvelden og de fleste barna var kommet hjem etter en lang skoledag. Kampen var stor om oppmerksomhet, og enda større når jeg dro fram kameraet for å dokumentere oppelevelsen. Det var veldig mange barn på et rom, men samtidig som støynivået var høyt og ting virka som kaos opplevde jeg at barna blandt annet var lært opp til å passe på hvernadre. De store tok seg av de små. Vi hadde med popcorn til barnas store begeistring. Det tok ikke lang tid før de satt på gulvet alle sammen og venta på å få utdelt sin del:) Jeg må innrømme at jeg var litt i overkant passe sliten den dagen og sovna som en stein kl 10, men for noen herlige barn!!!
På onsdag hadde vi en veldig spesiell dag. Vi kom på jobb og fikk vite at vi skulle til Likoni for å finne foreldrene til en gutt som hadde blitt forlatt i Mombasa, blitt fulgt til politistajsonen av en "barmhjertig samaritan" som de sa, og gjennom poltiet kommet til barnehjemmet i august. De hadde ingen andre ledetråder enn det gutten selv hadde fortalt. For meg virket det som en ganske umulig oppgave, og jeg skjønte ikke helt hvrofor gutten selv skulle være, men skjønte fort at dette var til stor hjelp. Han kjente igjen stedene vi kjørte forbi, og plutslig da vi gikk forbi en bod på gata pekte han ivrig på en mann som han kunne identifisere. Gjennom denne mannen fikk vi kontakt med både bestefar, vi kom oss til skolen, møtte lærer og venninner av moren som til slutt kunne lede oss til morens nye oppholdssted, en lite rom i et mur hus. Her hadde hun det nødvendigste for å fø seg selv og sin nyfødte datter. Det blei et veldig sterkt møte, og selv om jeg merka jeg var sint over at det gikk ann å foralte denne sønnen på den måten, så hadde vanskeligheter med å ikke kjenne på hennes smerte ved å ikke klare seg selv, blitt forlatt av sin mann og føle at du har mislykkes som mor. Spesielt vondt var det å se forholdet mellom mor og sønn, hvor sønnen knapt så på moren da han skulle si farvel, men heller gladelig tok oss i hånda i det vi skulle gå.
Ingen tvil om at slike dager setter sine spor.
Wow..
SvarSlett